TANKEN

TANKEN.

Peter Ojstersek:

«Förebilder, efterbilder, självbilder, avvikelser och upprepningar»

I utstillingen «Förebilder, efterbilder, självbilder, avvikelser och upprepningar» er det arbeidene som krever noe av deg, av den som ser, som om de ser på deg. Og den som står overfor dette, må innfri kravene og yte noe uten beskjed om hva som kreves, ingen vet jo helt hva et blikk betyr. Ingen tåler heller å bli fortalt hva man skal tenke, det strider mot vår natur, og er naturstridig.

Kravene bildene stiller, kommer godt frem i «selvportrettene», som egentlig er portretter som ser på seg selv, som en fremmed. Her er ikke den portretterte bestemt i sine tanker, men det som tenkes trenger seg på.

Og i det er arbeidene befriende umoderne ved å være ærlige: det er ingen som kjenner seg selv, det vet jo alle. Man må ikke gå omveien om «den andre» for å erfare det fremmede, eller «das ganz Andere» som det heter så overdrevent, det holder å gå i seg selv. Der møter man ingen lunken enighet eller konkurranse på andres premisser, for der er det ingen å kjempe med.

Selvportrettene øyner derimot det som befolker sinnet: insekter, ikke kjent for sin medfølelse, og svin, ikke kjent for sin svinaktighet, og landskaper, fjerne og uoppnåelige, som landet man bor i. Ved å være sammensatt fra ulike verdener, forsvinner collagen som collage, ved at innholdet spiser opp formen ved å holde den tett til brystet som for å skjule den.

Arbeidene tar sånn sett det enkelte individ på alvor ved ikke hevde subjektet består av utbyttbare identitetsmarkører: virkeligheten presser seg på, som insekter, virkeligheten bare er, insektene bare er, de lar seg ikke tenke bort, de surrer uansett.

De solbadene personene (i «Between») er motsatt fritatt for plager, og bildet på den realiserte utopi: ved å holde seg helt rolig fjernes indre og ytre fiender, en velkjent strategi blant alle skapninger.

Astronauten eller dykkeren (i «Suits») blir også et bilde på det menneskelig prosjekt, som søker ukjent territorium og oversikt ved et blikk fra månen, fordi det beste er å forlate det en kommer fra, naturlig nok, som supermann, på vei mot fjerne og uoppnåelige landskaper man kan bo i. Om det blir å si adjø, til fordel for noe ukjent, transcendent eller ikke, så er borte best.

Det er den scientistiske drøm materialisert, filosofi etter naturvitenskapelig modell, en suksess man vil kopiere, ettersom alle vil ligne seierherren, slik man er en større tosk om man ikke følger moten enn en tosk som følger moten. («When the ugly horse wins the race, everyone praises it for its beauty», som det heter i et arabisk ordspråk.)

Slik blir enheten i «Triptychion» forsonende: én i tre: todimensjonal, tredimensjonal, sort-hvitt, fremtidsrettet søken mot det ukjente, litt optimistisk, men stillestående likevel, en frosset bevegelse, en fossil, som fryser for å vende tilbake. Det ble for tørt og stillestående på land, pattedyr vendte tilbake til havet, i mangel av flyt og å kunne bevege seg i ett med materien tok man vendereis. Like hjemme på land, som i vann og i lufta med, som det heter i eventyret. Nettopp slik det menneskelige eventyret er en funksjon av at vi ikke kan la oss bli heftet av å tenke for mye over det.

Gard Olav Frigstad er filosof, skribent og kunstkritiker.